"Jente søker kollektiv"

På disse små plassene kan man som fattig student enten bo i et studenthuskompleks med rom på størrelsen av badekaret hjemme eller flytte inn i et kollektiv. Alt har jo sine fordeler og ulemper, men det er ikke å komme bort i fra at kollektiv er sosialt stimulerende og man har mer flate å boltre seg på. Derimot visste du kanskje ikke at høylytt stønning fra rommet over gangen skulle holde deg våken 2 ganger i uka. Jeg bor i kollektiv for første gang.

I mitt kollektiv bor vi fire stykker i et hus med god plass. Virkelig god plass, så god plass at vi vet nesten ikke hvor vi skal gjøre av oss og tilbringer derfor mesteparten av tiden enten på rommene våres eller foran tven. Bare for å ikke forville oss vekk. Har du noen gang tenkt over hvor mye vaskepulver koster, og om du egentlig trenger både til hvitvask og fargevask? Bruker du omo-tabletter eller first price? Jeg bruker omo-tabletter, men en gang i blant når jeg går tom så ”låner” jeg fra de andre boksene som står ved vaskemaskina. Det er det nok ikke bare jeg som gjør for mine tabletter forsvinner like raskt som kylling på tilbud. Det er en gylden regel at det som regel går greit, uansett hva du ”låner”. Du tenker at du trenger egentlig ikke å spørre for det er sikkert greit uansett. Brødskive, ost, melk, vasketabletter, en øl og den siste iskaffen i kjøleskapet. Går sikkert greit. Du hadde sikkert ikke hatt noe imot det om det var dine ting som ble lånt.

Noen kollektiv har regler. Som en ordning der det rulleres på hvem som skal vaske. Vi har ikke det. Vi vasker når det trengs, og det trengs egentlig svært sjelden. Egentlig bare når foreldre kommer på inspeksjon. Vi har ikke noen felles middager heller, men det er ikke noe stort savn. Man må få spise frossenpizzaen sin der man vil. Det jeg derimot savner er regler for nattbesøk. Huset vårt er veldig lytt med vegger av papir. Så når noen har med seg ”overnattingsbesøk” etter en tur på byen hører alle det. Enten du sover eller ikke. Og da spør du kanskje ”men kan du ikke bare be dem dempe seg?”. Godt spørsmål, har du noen gang banket på døra til noen som ”har seg” og spurt om de kunne dempe seg fordi du skal tidlig opp dagen etter? Og i kollektiv er det ikke sånn at fordi man bor sammen så kjenner man hverandre så godt eller er gode venner. Da ligger man bare der og enten hører på til de er ferdige eller tar på seg øretelefonene med musikk. Jeg gjør det sistnevnte.

Dagen derpå er derimot noe av det morsomste. Her gjelder det å våkne før turtelduene så du får med deg avreise og avskjed. Hører du det er liv i rommet, og avreise er nærstående så er det bare å løpe ned til kjøkkenet så du har full oversikt over avskjedsscenen. ”Kremt, ja, takk for i natt. Eh, ja, ha det. Vi snakkes sikkert”. Også er det faktoren om det blir et avskjedskyss, en enkel klem eller et kaldt håndtrykk. Priceless!

Man kan si mye om kollektiv, men enn mer saftig sladderkilde i et hus skal du lete lenge etter. Lenge leve kollektivets ikke-eksisterende privatliv!