12. juni

Magen min har som regel rett, og denne dagen hadde jeg en dårlig magefølelse. Jeg skulle bare klippe gress og rydde huset på Åsta, og kjøre tilbake til Slemmestad dagen etter. Kom aldri lenger enn til Elverum.

Kjørte min 1967-modell lyseblå/rustfarget boble på E6 fra Slemmestad på vei til Rena. Jeg er ikke noen fan av å kjøre bobla på motorveien etter en litt ubehagelig tanke for litt siden. Bobla er ikke noen særlig solid bil med bensintanken foran, stolper på størrelser med sugerør, ingen nakkestøtte på setene og skjermer som kan bøyes med hendene. Men de kjørte da disse bilene på 60- og 70-tallet som bare det. Så jeg tok det med ro oppover. Lå aldri over 80km/t, bare putra tilfreds, stoppet for kaffe og bolle, og hørte på arctic monkeys på ipoden. Jeg tenkte på ting som Wolfmother-konserten om to dager, Roskilde i starten av juli, at jeg håper jeg får sommerjobben på smart club og om det er best å tviholde på rattet eller holde rundt ansikt og nakke om man frontkolliderer.

Ved Tangen blir jeg stoppet i manuell trafikkkontrollering på grunn av veiarbeid. Det var masse skilt og veiarbeidsbiler og ei jente som lyste med en rød lykt. Jeg måtte vente på følgebilen, og var først og alene i køen da den andre pulja akkurat kjørte før meg. Jeg tenkte at jeg ikke gadd å prøve å rekke den første pulja, jeg har det jo ikke travelt. Klokka var rett før midnatt, og det var mørkt. Så ser jeg i speilet i bobla at det kommer lys bak meg. Et godt stykke bak der. Jenta lyste med den røde lykta. Lysa kom nærmere, jeg så at de var høyt plassert og at bilen var stor. Og den kom fort. For fort. Jenta veiva så best hun kunne, og når lysene stadig kom like fort tenkte jeg; - Den kommer ikke til å stoppe.

Det gjorde den ikke heller.

Den kom så fort at jeg rakk ikke å reagere. Jeg rakk hånda mot girspaken, men den nådde ikke frem før smellet. En voldsom kraft treffer meg bakfra, jeg blir kastet forover og smellet varte så lenge, så lenge. Øynene rakk ikke å få med seg alt, det gikk for fort. Plutselig ser jeg fjellveggen komme mot meg, den er så nærme. Alt går så fort, og jeg tenkte: - Faen, jeg kan ikke dø nå.

Plutselig er alt stille og bilen er i ro. Jeg sitter fortsatt i forsetet, men bilen ligger på siden med meg ned mot bakken i grøfta. – Skjedde dette virkelig? Dette skal jo ikke skje, det er sånt man leser om. Lever jeg?, er tankene.
Vinduene er knust, setet mitt er løst, sikkerhetsbeltet er fortsatt på, alt inne i bilen er kaos. Mac’en min ligger ved benene mine, den var i den lukka veska i passasjersetet. Jenta med den røde lykte roper; - herregud, herregud. Hun løper mot bobla og prøver å få opp den låste passasjerdøra. Jeg låser opp, og klatrer ut av døra. Så ser jeg på bobla. Et smadret hjul ligger noen meter bak den. Det er metall, glass og deler overalt. Taket bak på førersiden er smadret inn. Rett bak hodet mitt. Fronten er klemt inn. Venstre hjul og skjerm er helt borte. Mange meter foran bobla ser jeg takgrinda, som er det eneste som er helt. Synd jeg ikke får bruk for den. En bussjåfør er førstemann tilstedet og ber meg sette meg ned på asfalten. Jeg spytter glasskår. Jeg hører noen si; - Oi, den ble skikkelig ødelagt. Herregud, jeg har jo ikke engang sjekka skadene på lastebilen min. Og med det stikker lastebilsjåføren og sjekker sitt eget kjøretøy. Han snakker aldri til meg, ser ikke på meg engang.

Jeg sitter og rister på asfalten, køen bakover er lang og bussjåføren legger pledd over meg. Mens han ringer hører jeg plutselig lyden av The Sounds rundt meg. Ipoden spiller fortsatt og høretelefonene er snurra rundt nakken min.

Sykebilen kommer først, så politi og brannbil. Jeg får på meg nakkekrage for nakken gjør vondt. Ellers kjenner jeg lite, så og si nummen. Blir fraktet til Elverum sykehus hvor det er fult beredskap, det hele var veldig Grey’s Anatomy. Ei dame holder hodet mitt hele tiden og de skal bytte krage. Min nyeste hettejakke er i veien får jeg høre, og ei av damene kommanderer ei anna til å klippe den av. Jeg roper; - Neeei... Vær så snill, den er helt ny. De humrer og får lirka den av meg. Så er det full undersøkelse, ny krage, røntgen og eget rom. Ingen brudd, ingen hjernerystelse, ingen nakkeskade, ingenting. Bare hevelser, blåmerker, såre ribbein, arr på nesa, ja, rett og slett mørbanka. Som om jeg har falt ti meter rett på flat betong.

Men jeg lever. Og det er mer enn hva jeg trodde jeg skulle gjør når bilen snurra. Alle er skjønt enige om at jeg var ekstremt heldig, legen sa at dette ikke skulle være mulig etter hva som hadde skjedd. Englevakt og en ny sjangse har blitt nevnt, og jeg klarer ikke å komme over det. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg hele episoden om igjen. Hver gang vi møtte en lastebil på veien hjem lukket jeg øynene og ble kvalm.

Jeg er uskadd og takknemlig.